GJESTEBLOGG: Studieforbund bidrar til at flere får høyere utdanning

RagnhildStein– Er Norge tjent med at vi bare dyrker frem heltidsstudenter? Tenk på den enorme ressursen som ligger i å gi tilbud der alle kan delta som ønsker det. Tenk på hva landet oppnår av ny kompetanse. Jeg tillater meg å etterlyse en overordnet strategi for hvordan man skal tilrettelegge utdanningstilbud på dette nivået for voksne. Uten dette vil landet vårt miste en svært viktig ressurs og verdiskapning, skriver Ragnhild Stein, landsstyremedlem i Folkeuniversitetet.

Aftenposten har hatt flere artikler i sommer der de har tatt opp saker som vedrører voksne mennesker som vil studere på deltid på hjemstedet. Innlegget nedenfor er en reaksjon på disse artiklene. Bl.a. uttalte en student at «De eldre studentene har ofte flere forpliktelser, de har gjerne barn og ulike lån de skal betjene og er avhengig av å ha en stabil inntekt. Disse forpliktelsene kan være vanskelig å kombinere med studier».

Jeg har jobbet med desentraliserte høgskole- og universitetstilbud i 40 år. Jeg har fulgt mange, mange voksne som har fått realisert sine drømmer da de fikk et tilbud om høyere utdanning som tok hensyn til deres livssituasjon. Gjerne deltidsstudium – forelesning en kveld i uken. Riktignok tok disse studiene dobbelt så lang tid, men hva gjorde det? Forberedende prøver, grunnfag, mellomfag og pedagogisk seminar ble desentralisert i samarbeidsavtaler mellom Folkeuniversitetet og høgskoler/universiteter. Faglige krav og retningslinjer ble utarbeidet, alt skulle godkjennes av institusjonene – faglige krav til de som skulle undervise var de samme som om de skulle undervist på utdanningsinstitusjonene. Faglig leder, gjesteforelesere, og for enkelte studier også hoveddelen av foreleserne var fra høgskole/universitet. I tillegg kom forelesere fra næringsliv og arbeidsliv lokalt rundt i landet – alle måtte godkjennes. Disse fikk nye utfordringer som de ønsket seg, og oppfylte på en entusiastisk måte – det å kunne formidle sitt fag til andre, ikke bare benytte det på sitt daglige arbeidssted. Undervisningen var ikke bare lokal, men den var også med mindre grupper enn på universitetet – noe som igjen gjorde at det ble en unik kontakt mellom forelesere og deltidsstudentene. Eksamen var den samme som for heltidsstudenter – og resultatene viste ofte at deltidsstudentene hadde i gjennomsnitt bedre karakter enn heltidsstudentene.

Da første lov om voksenopplæring trådte i kraft i 1977, ble betegnelsen studieringer på høgre nivå en viktig del av loven. Den ga muligheten for samarbeid mellom studieforbund og høyere utdanningsinstitusjoner – og målet var at flere mennesker i Norge skulle ta høyere utdanning – og det skulle tilrettelegges slik at de kunne ta deler av denne på – eller i nærheten av – eget hjemsted. Datidens utdanningsminister Bjartmar Gjerde’s slagord var «Rettferdighet på etterskudd».   En mulighet for alle som ikke hadde hatt anledning til å ta slik utdanning – og i begynnelsen spesielt rettet mot kvinner. Forelesere fra universitet/høgskole ga ofte tilbakemeldinger om at de ble motivert at deltidsstudentene som hadde en helt annen erfaring og modenhet enn mange av de unge studentene. Det ble også en egen bevilgning på statsbudsjettet til denne virksomheten.

Mange tusen voksne har tatt første grunnfag/mellomfag på hjemstedet – og senere fullført med en mastergrad – der de også kunne bo hjemme, men være på universitet/høgskole når det var behov for dette. Her ble det også etter hvert samlinger kombinert med nett.

Ny lov om voksenopplæring har ikke et ord om denne virksomheten, ingen egen bevilgning og ikke lenger noen paragraf om formelt samarbeid med de høyere utdanningsinstitusjoner.

Svaret på spørsmål om desentralisert virksomhet er ofte nå: alt ligger på nett – alle kan studere når de vil. Men slik er det ikke. Nettet er svært verdifullt for å spre undervisning – men vi må huske at mennesker også bør møtes – det er i dette fysiske møtet mange får den ekstra motivasjonen – det ekstra overskuddet som skal til for å kunne studere ved siden av jobb og familie.

Er Norge tjent med at vi bare dyrker frem heltidsstudenter? Tenk på den enorme ressursen som ligger i å gi tilbud der alle kan delta som ønsker det. Tenk på hva landet oppnår av ny kompetanse. Et eksempel: i slutten av 70-årene kom fagplanene for spesialpedagogikk. Over hele landet strømmet lærere til desentraliserte opplegg – mange tusen ble utdannet – kompetansen kom til hver eneste avkrok i landet. Hva har det betydd for barn og ungdom som nettopp har behov for denne kompetansen fra sine lærere i vanskelige situasjoner?

Jeg forventer og håper at regjeringen vil se på dette på nytt. Jeg tillater meg å etterlyse en overordnet strategi for hvordan man skal tilrettelegge utdanningstilbud på dette nivået for voksne.

Uten dette vil landet vårt miste en svært viktig ressurs og verdiskapning.

Om VOFO

VOFO er studieforbundenes interesseorganisasjon i Norge. Vi har 15 studieforbund som medlemmer, og jobber for deres rammevilkår. VOFO engasjerer seg i voksnes læring, og i denne bloggen skriver vi om det som opptar oss på dette feltet!
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s