Hva slags kunnskap teller og hvordan skal det telles?

Etter tre dager med intens konsentrasjon om dette spørsmålet på valideringskonferanse, sitter jeg igjen med mange spørsmål og få svar, men kanskje mye undring.

Undringen oppleves ikke som negativ eller pessimistisk. Det er egentlig veldig bra at det er mulig å samle 80 ekspKonferanse om validering i Osloerter fra hele Europa for å dele erfaringer og innsikt i spørsmålet. Undringen går på hvorfor det er så vanskelig å få det til? Etter å ha lyttet til mange kvalifiserte innspill og engasjerte diskusjoner, er jeg ganske sikker på at det ikke er mangel på god vilje og kunnskap.

Ideen om at voksne besitter mye erfaring og kunnskap som ikke er synliggjort gjennom formelle tester og dokumentasjon er ikke ny. Tanken om mer systematisk å dokumentere og synliggjøre denne andre kunnskapen er mer enn 10 år gammel. Og det er gjort mye godt arbeid, bla. lovarbeid, slik at mulighet kan bli rettighet.

mulighet kan bli rettighet

Gjennom prosjekter, nettverk og seminarer er erfaring opparbeidet og delt. Likevel diskuterer vi fortsatt som om vi nettopp har startet. Hva er det som gjør det så vanskelig? Kanskje fordi vi er vant til å måle kunnskap mot offentlige fagplaner, tester og eksamener. Det er trygt. Vi har lært oss til å bruke det som målestokk selv om det heller ikke nødvendigvis forteller oss hva folk egentlig kan. Så leter vi etter systemer som kan gi oss den samme tryggheten for at all den andre kunnskapen vi finner er riktig: måling, lovverk, utdanning av veiledere, prosjekter, dokumentasjon og rapporter, og ikke minst; resultatene må forskes på, slik at vi er sikre på at det vi ser og opplever stemmer. Kommer vi i mål uten å ta noen sjanser, lurer jeg på. For mens vi diskuterer, prøver og forsker, kan jo mye kunnskap gå tapt. Og mange gi opp.

For mens vi diskuterer, prøver og forsker, kan jo mye kunnskap gå tapt. Og mange gi opp.

Alle mennesker har kunnskap. Kunnskapen kan være hentet på mange måter fra mange kilder. Alle har en eller annen form for kompetanse, ervervet gjennom livet. Men ikke alle har språk til å uttrykke det de kan eller mulighet til å benytte det. Mange har kunnskap og Et isfjell av uformell læringkompetanse som tilsynelatende bare fungerer i en bestemt sammenheng. Det er her utfordringen ligger. Hvordan få kunnskapen forløst uten at den som besitter den føler seg fanget i byråkrati, skolen og ekspertvelde? Eller opplever at kunnskapen ikke teller fordi den ikke kan måles mot en offentlig utdanning? Hvordan ta på alvor mobilitetsutfordringene og gi ungdom på arbeidsvandring en sjanse ved å stole på den kunnskapen de presenterer. De har ikke tid til å vente 10 år til. Jeg mener det er forskjell på å gjøre en ting enkelt og å gjøre den lettvint.

Jeg mener det er forskjell på å gjøre en ting enkelt og å gjøre den lettvint.

Lettvinte skal vi ikke være. Kvalitet skal være ledetråden. Kvalitet er å ta individet og oppdraget seriøst, det er å vise respekt for person og oppdrag, og det er å utvikle noen gode rutiner. Slik de gjør på Island når de har utdannet veiledere som jobber tett på folk for gjennom økt selvtillit å synliggIsfjell som bikker rundtjøre kunnskap og motivere for læring. Det er viktig å systematisere og strukturere vurdering av kunnskap og kompetanse ved å lovfeste det, prøve ut ideer i prosjekter, diskutere erfaringer og forske på effekter og resultater for å kunne jobbe tryggere og enklere mot målet om at alles kunnskap er viktig og kan brukes av den enkelt og av samfunnet. Jan Eilertsen fra Vox oppsummerte de tre dagene da han stilte to gode og nødvendige spørsmål;

Er vi for konservative?

Er vi for konservative i vår tenkning om hva som er riktig kunnskap og hvordan den erverves? Holder vi oss til det vi kjenner og er trygge på i stedet for å erkjenne tiden vi lever i? Og hvem skal ha makt til å definere hvilken kunnskap som skal være målenheten? Han fikk ikke svar, men han bekreftet manges tanker om at vi må være forberedt på at vi står overfor en framtid som kan tvinge oss alle, også etablerte utdanningsinstitusjoner, til å være mer åpne og fleksible til hvordan kunnskap og kompetanse etableres og utvikles, hvor den hentes og hvordan den synliggjøres.

Tekst: Ellen Stavlund
Foto: Hilde S. Grønhovd og Christine Wihak

Om VOFO

VOFO er studieforbundenes interesseorganisasjon i Norge. Vi har 15 studieforbund som medlemmer, og jobber for deres rammevilkår. VOFO engasjerer seg i voksnes læring, og i denne bloggen skriver vi om det som opptar oss på dette feltet!
Dette innlegget ble publisert i VOFO mener og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s